Skademekanismer

Sjøfugl

Pelagisk dykkende sjøfugl

Alkefuglene tilhører denne økologiske gruppen. De er svarte og hvite, samles i store flokker, spesielt i frontområder i åpent hav der den biologiske produksjonen er høy. Alkefuglene har et næringssøk opptil 100 km fra kolonien i hekkesesongen. De hekker i ytre kystsone, ofte i bratte klippevegger (polarlomvi, lomvi, alkekonge, alke) eller huler (lunde og alke). Utenom hekkesesongen befinner de seg i hovedsak i åpent hav.

På jakt etter føde dykker alkefuglene. De er dermed svært sårbare for olje på overflaten. Olje på fjærene fører til tap av fjærenes isolasjons- og flyteevne. Som dykkende sjøfugl, er de helt avhengige av intakt fjærdrakt. Det er ikke kjent at sjøfugl unngår oljeflak.

Kystbundne dykkende sjøfugl

Gruppen består av dykkende sjøfugl som er bundet til kystnære farvann hele året, samt en del arter som hekker innenlands. Artene viser ellers atferd i næringssøket som ligner de pelagiske dykkerne og har den samme helårlige høye sårbarheten overfor oljeforurensning.

Eksempler på arter; dykkere og lommer, skarv, teist, ærfugl og noen ender.

Arter i denne gruppen tilbringer mye tid på sjøen og er svært sensitive overfor oljeforurensning. Mange av dem hekker i innenlands ferskvann og er således mindre utsatt for oljeforurensning i hekkesesongen. Skademekanismene er for øvrig de samme som hos pelagisk dykkende sjøfugl (se over).

Pelagisk overflatebeitende sjøfugl

Gruppen består av måkelignende fugler som flyr nær og beiter fra havoverflaten mens de er i flukt. De kan samles i større antall nær fronter der produksjonen av byttefisk er høy. Avstanden fra hekkekolonien til næringsområdene kan være svært lang, og også i hekkesesongen kan disse artene observeres langt til havs. Fuglene hekker i kolonier i ytre kystsone, ofte på hyller i bratte, høye klipper (krykkje og havhest) eller på lavere holmer og småøyer (måker). Vinterstid lever fuglene i åpne havområder.

Eksempler på arter; havhest, krykkje og noen måkearter.

Overflatebeitende sjøfugl har vært ansett som mindre sårbare overfor oljeforurensning enn dykkende, ettersom de oppholder seg noe mindre på havoverflaten, men også disse hviler på sjøen.

Kystbundne overflatebeitende sjøfugl

Gruppen består av måkelignende fugler som flyr nær og beiter fra havoverflaten mens de er i flukt.
Kan samles i større antall der det befinner seg større ansamlinger av byttedyr. Vinterstid trekker enkelte av artene ut av landet.

Eksempler på arter; joer, terner og noen måkearter.

Overflatebeitende sjøfugl har vært ansett som mindre sårbare overfor oljeforurensning enn dykkende, ettersom de oppholder seg noe mindre på havoverflaten, men også disse hviler på sjøen.

Kystbundne plantespisende (herbivore) sjøfugl

Til denne gruppen hører svaner, gjess og ender som beiter på vegetasjon i gruntvannsområder. Mange av artene hekker i ferskvann og trekker til kystnære farvann for næringssøk om høsten og vinteren.

Eksempler på arter; knoppsvane, sangsvane, dverggås, grågås, hvitkinngås, kanadagås, kortnebbgås, ringgås, stripegås, sædgås, tundragås, brunnakke, gravand, krikkand, skjeand, snadderand, stjertand, stokkand og taffeland.

Artene i denne gruppen foretrekker mer skjermede kystområder for næringssøk og hekking. Mange av artene benytter også ferskvann til hekking og rasteplass under høst- og vårtrekk. Deres sårbarhet på sjøen og i strandsonen er høy.

Vadefugl og hegre

Vadefugler og hegre bruker strandsonen og grunne områder til næringssøk. De fleste er trekkfugler, men enkelte kan være standfugler også helt nord i landet.

Eksempler på arter: gråhegre, brushane, fjæreplytt, grønnstilk, myrsnipe, polarsnipe, rødstilk, sandlo, steinvender og tjeld.

Fuglene er sårbare overfor oljeforurensning når de beiter i strandsonen, på sand- og grusstrender, i tangbelter på lavvann og på tørrfallsområder. Mange vadefugl er trekkfugler og spesielt utsatt i viktige rasteområder i vår- og høsttrekket på vei til eller fra overvintringsområdene.

Marine pattedyr

Kystsel

Kasteplassene for sel ligger vanligvis på holmer, skjær og mindre øyer i den ytre kystsonen, vanligvis et stykke fra menneskelig aktivitet. Hvor sosiale artene er på hvileplassene kan variere, men de samles i kolonier i kasteperioden og ved hårfelling.

Eksempler på vanlige arter; havert og steinkobbe.

Ved fordampning vil fersk olje kunne irritere/skade selens øyne, luftveier og munnhule. Forvitret olje regnes som mindre akutt giftig for voksen sel som, pga. spekklaget, ikke er avhengig av pelsen for å holde varmen. Det er ikke kjent at sel aktivt unngår oljeforurensning.

Selunger er avhengige av pelsen for å holde varmen, og er således mer sårbare. Av den grunn, og fordi voksne sel gjerne samles for å føde, så regnes selpopulasjoner som mest sårbare i kasteperioden. Også i hårfellingsperioden samles dyrene i kolonier og er således mer eksponerte for oljeforurensning. Haverten er mindre sosial enn steinkobben utenom kaste- og hårfellingsperioden, og har et næringssøk som går lenger ut fra kysten.

Oter

Otere er semiakvatiske dyr, som er avhengige av ferskvann for å holde pelsens egenskaper intakte. Egnede leveområder for oter i kystsonen er strender med skjulesteder og god tilgang til fisk, som jaktes på relativt grunt vann ved stranden (gjerne i tangbelter). Dyrene er territorielle og lever enkeltvis når de ikke har unger.

Otere er helt avhengige av pelsen for å holde varmen, og er derfor svært sårbare overfor tilsøling av pelsen og inntak av olje ved pelsstell. Det er ikke vist at oter unngår oljesøl. Olje som blir liggende i strandsonen kan utgjøre en forurensningskilde for oter i lang tid, spesielt begravd uforvitret olje som dyrene kan eksponeres for når de graver etter mat.

Habitater og samfunn under tidevannssonen

Tareskogen er verdens mest produktive økosystem, og dermed et viktig næringssøksområde for sjøfugl og marine pattedyr. Tareskogen er også svært viktig som oppvekstområde for fiskeyngel. Nøkkelartene er taren (stortaren er den bærende arten i habitatet), i tillegg kommer en rik flora og fauna av arter som gror på stortaren (epifytter).

Tareblader (lamina) som stikker opp ved lavvann kan bli tilsølt om det kommer olje inn i området, men det er ukjent hvilket skadeomfang oljen påfører selve tareskogen. Mange arter som lever i tareskogen er sårbare overfor oljens giftighet (f.eks. tanglopper) og om arter som spiser kråkeboller skades av olje (som f.eks. oter), kan den grønne kråkebollen få en eksplosjonsartet vekst og beite tareskogen ned.

Habitater og samfunn i tidevannssonen

Habitatet er definert som området mellom høyvanns- og lavvannsmerket. Det kan bestå av ulike strand-substrater, spesielt viktige er store mudderbunnsflater (tørrfallsområder) og større områder med tang-belter som blottlegges på lavvann. Organismene som lever i tidevannssonen er tilpasset tidevanns-syklusen, med vekselvis tørrlegging og dekking av vann.

Tidevannssonen er svært produktiv og svært viktig for mange landlevende dyr. Beskyttede områder er svært sensitive for oljeforurensning.

Fauna

Svabergskyst og blokkstrender: Tidevannssonen er gjerne et lite område mellom høy- og lavvanns-merket, da substratet er brattere. Måker, tjeld og andre sjøfugl finner lett føde som er tørrlagt på lavvann.

Grus- og sandstrender: Flatere områder med tilsvarende større arealer av tidevannssone som blott-legges på lavvann og gir godt næringssøk for en rekke måker, ender og vadefugl, samt rovfugl og oter. Olje som ligger begravet under grusen kan forurense leveområdet i flere år etter et oljesøl for dyr som graver etter mat.

Bløtbunnsstrender: Viktige næringsområder for måker, ender, gjess, svaner, vadefugl, m.fl., spesielt på lavvann. Områdene er flate og kan være svært store.

Botaniske verdier

Tangbelter som blottlegges på lavvann: Svært viktige habitater for mange arter (se forrige kapittel).

Strandenger: Botaniske verdier i form av spesielle arter, som kan være svært utsatt ved tilgrising av vegetasjon.

Større tørrfallsområder kan være svært utfordrende i oljevernsammenheng, da strandet olje vil kunne remobiliseres når området flommes på høyvann. Potensialet for sekundærforurensning er av den grunn stort. Større ansamlinger av drivgods i bukter og på strender er gode indikatorer på at strømforholdene også vil føre olje inn i området.

Strandhabitater og –samfunn

Strandens substrat definerer hvilke organismer som lever der, samt strandens evne til selvrensing og egnethet for ulike saneringsmetoder.

Substrattyper og strandtyper

Klippestrand: Klipper har gjerne betydelig evne til selvrensing i bølgeutsatte områder, og regnes som mindre sårbare overfor oljeforurensning. Pga. den bratte helningen blir den tilsølte sonen liten (avhengig av tidevannsforskjellen). I områder der klippene har hekkekolonier av sjøfugl er det viktigste tiltaket å forhindre tilsøling ved oppstrøms bekjempelse, men også der er det viktig med hurtig oppsamling for å redusere eksponeringen av fugl omkring hekkekolonien.

Svaberg: Svaberg i bølgeeksponerte områder har betydelig evne til selvrensing. Områder som er i bruk som hekkelokaliteter eller områder for sel bør prioriteres for oppstrøms bekjempelse.

Blokkstrand: Blokkstrender kan være viktige habitater for fugl og gi ly for mange organismer. Olje kan innlagres mellom blokkene, spesielt innover i blokkstrukturene, der de ytterste blokkene skjermer mot bølgeenergien. Olje antas å kunne lagres i blokkstrukturer over lengre tid, med fare for sekundær-forurensning eller mulighet for at dyr som oppholder seg der kan blir tilsølt av olje.

Rasurer (fylte og åpne): Rasurer er, på samme måte som blokkstrender, utsatt for innlagring av olje. Evnen til selvrensing er liten innover i blokkstrukturen.

Steinstrand/grusstrand: Steinstrender og grusstrender kan lagre til dels store mengder olje nedover i lagene, spesielt på strender der bølger virvler massene sammen med oljen. Olje som blir liggende kan hindres i ytterligere forvitring. Organismer som roter i grusen eller snur på steiner i jakten på føde vil kunne utsettes for tildels fersk olje i lang tid.

Sandstrand: Olje kan bli lagret nedover i sandlagene der den kan være vanskelig å fjerne, eller den kan bli liggende oppå stranden. Sandstrender ligger gjerne på steder med liten bølgeenergi, eller med domi-nerende vindretninger som tillater deponering av slike fine masser. Selvrensingsevnen kan dermed være liten, men ved å fjerne sanden kan stranden være enklere å sanere enn andre strandtyper. Dyr som bruker stranden kan utsettes for olje.

Menneskeskapte strukturer: Glatte strukturer, slik som f.eks. betongflater, har høy selvrensingsevne dersom de er bølgeutsatt, og regnes som mindre sårbare. Samfunnenene på slike strukturer kan være de samme som på svaberg og klipper, avhengig av bølgeeksponeringen. Blokkstrukturer kan være utsatt for innlagring av olje mellom blokkene. Slike strukturer kan ha enkelte av de samme samfunnene som naturlige blokkstrender eller rasurer, men tilstedeværelsen av dyr vil avhenge av dyrenes skyhet og menneskelig aktivitet.

Strandeng: Dette er en biotop som finnes øverst i strandsonen, i beskyttede viker og elvemunninger med liten bølgeeksponering. Vegetasjonen består av planter som tåler å skylles over av saltvann på høyvann. Sårbarheten overfor olje består i at olje som strander kan trekke ned i vegetasjonen og være vanskelig å fjerne uten å ødelegge plantene.

Vegetasjonen består av ulike urter, gress og salttålende busker. Strandengen er viktig beskyttelse for dyreliv og hindrer erosjon. Strandenger og strandsumper kan variere mye mht. hvor ofte området over-svømmes, og dermed hvor fuktig og saltholdig bunnen er.