Foto: Cathrine Stephansen

Arter

• Oter (River otter) Lutra lutra

Sårbarhet

Oter er semiakvatiske dyr, som er avhengige av ferskvann for å holde pelsens egenskaper intakt. Egnede leveområder for oter i kystsonen er strender med skjulesteder og god tilgang til fisk, som jaktes på relativt grunt vann ved stranden (gjerne i tangbelter). Territoriet må ha et ferskvann i rimelig nærhet. Dyrene er territorielle og lever enkeltvis når de ikke har unger. Antallet oter som kan påvirkes av et oljesøl i et område avhenger av antallet som bor i de berørte strandstrekningene. Dyrene er totalt avhengige av pelsen for å holde varmen, og er derfor svært sårbare overfor tilsøling av pelsen og inntak av olje ved pelsstell. Det er ikke vist at oter unngår oljesøl. Rekolonisering av områder med oter antas å være fordelaktig for sjøfugl, da arten er territoriell og utkonkurrerer i en del tilfelle mink, men tar ikke i like stor grad egg og fugleunger som mink. Olje som blir liggende i strandsonen kan utgjøre en forurensningskilde for oter i lang tid, spesielt begravd, uforvitret olje som dyrene kan eksponeres for når de graver etter mat i strandsonen.

Miljøsone

• Skjermet kyst
• Strand
• Tidevannssonen

Beskyttelse av habitat

• Barriere 3 og 4: Oppstrøms beskyttelse av strandlinje som er oterhabitat.
• Oppstrøms kjemisk dispergering kan vurderes dersom mekanisk opptak ikke er mulig.
• Barriere 5: Strandsanering bør prioriteres på og omkring strender som er kjente oterhabitater.

Oljede otere

• Døde otere bør samles inn for miljøundersøkelse etter oljesølet. Håndter døde otere med verneutstyr og samle opp iht. prosedyrer for innsamling av døde dyr.
• Hvis operatørens prosedyre tillater, samles levende tilsølte otere inn av spesialister på håndtering av vilt for evt. rehabilitering. Levende otere kan være aggressive ved håndtering. Spesialister og veterinærer trent i rehabilitering kan ta beslutning om avlivning eller rehabilitering.